Dalasauen 100 år 2023

At dalasauen som rase skulle verte 100 år har ikkje vore nokon sjølvfølge, vegen har vore både turbulent og humpete, og er nok det framleis. Det er mange som har lagt ned eit stort arbeid for å redde rasen, og kvar dag er det bønder spreidd over heile Sør-Noreg som steller desse dyrebare sauene og sørger for at dei består. Stor takk til dykk alle.

Artikkel henta frå:https://www.nibio.no/tema/mat/husdyrgenetiske-ressurser/bevaringsverdige-husdyrraser/sau/dalasau

Dalasauen er avlet fram fra en kryssing av gammelnorsk spælsau og flere av de engelske sauerasene, i første rekke leicester, men også sutherland og sjeviot. Sammen med rygja- og steigarsau dannet dalasau grunnlaget for den vanligste sauen vi finner i Norge i dag, norsk kvit sau.

I 1860-åra ble det importert leicestersauer til mange steder i landet, bl.a. til Vik i Sogn og Halsnøy i Sunnhordland. Fra Vik spredte rasen seg til Voss, der den ble krysset med sau av det gamle slaget i bygda. På Voss det ble holdt statsutstilling for småfe årlig fra 1919, og leicesterblandingene gjorde seg så sterkt gjeldende at de fra nå fikk navnet vossasau.

Vossasau blir dalasau

I Sirdal og nabobygdene var det omkring 1920 en sau som lignet på leicesterblandingene i vossebygdene, uten at den ble skilt ut i en egen klasse ved utstillingene. Forandringa kom i 1923, da disse sauene ble slått sammen med vossasauen og de endelige navnet for rasen ble dalasau.

I Jon Sælands tid som statskonsulent i småfeavl (1918-1945) ble dalasauen spredt over store deler av landet. På kort tid ble dette den dominerende sauerasen i de indre bygdene på Sørlandet og Vestlandet og i dal- og fjellbygdene på Østlandet og i Trøndelag. I kystdistriktene slo den derimot ikke igjennom. Der ble den regnet for å være for kravfull.

Dalasauen er en storvokst og grovbygd sau. Voksne søyer veier gjerne mellom 80 og 100 kg. Den er jevnt over hvit, med kritthvite dekkhår i hodet og på beina. Men det finnes også svart dalasau. Typiske rasemerker er bred nakke, store slake ører og bred mule med svart nese. Ryggen er lang, bred og godt kjøttsatt.

Dalasauen gir mye og lang, men ikke særlig finfibret ull. Det er i standarden satt krav til at ulla skal være fri for dyrehår og marghår. I avlsarbeidet er det lagt stor vekt på å forbedre ullkvaliteten. Dette innslaget har også ført til redusert forekomst av fødselsvansker, noe som tidligere ikke var uvanlig. Voksne søyer får oftest tvillinger og lamma vokser raskt. Dalasauen har fortsatt ord på seg for å være litt kravfull.

Dala, rygja og steigar er tre av våre nasjonale saueraser av crossbredtype som dannet grunnlaget for et felles avlsarbeid på den norske crossbred-populasjonen. I 2000 fikk denne populasjonen rasebetegnelsen norsk kvit sau (NKS). De tre rasene var da i ferd med å forsvinne som egne raser, men fordi noen bønder holdt på de gamle rasene og valgte å stå utenfor det nasjonale avlsarbeidet så har man funnet grunnlag for å ta vare på restene av disse rasene. Ved å vekke en interesse for dem blant både gamle og unge produsenter blir rasene nå bevart.